Kunsten å (ikke) skaffe seg kjæreste

Slik jeg ser det, er det to type mennesker her i verden: de som har draget, og de som ikke har det.

For personer i kategori en, er det vel kanskje mest et spørsmål om HVEM man skal velge å sette støtet inn hos.

Mens for personer i kategori to, er det hele utrolig mye mer komplisert. Jeg - for jeg er definitivt i denne kategorien - har til tider følt det som om jeg bare har gjort masse greier, og håpet at det skulle funke.

Det føles litt som å skyte dart i blinde. Eller lete etter en øredobb i et bekmørkt rom. 

For min del gav jo altså dartskytingen og øredobbletingen resultater, men jeg vet ikke hvorfor det gjorde det. 

SÅ. Dette innlegget handler ikke om hvordan du får deg kjæreste. 

Det handler kanskje mer om hvordan du ikke får deg kjæreste. 

Er det en ting jeg IKKE savner fra singelltilværelsen, så er det alle "tipsene" jeg fikk fra (visstnok) velmenende mennesker.

For eksempel fikk jeg veldig ofte tips om å snakke mindre og være mer rolig. Og jeg bare "hm, ja, det er sikkert lurt!" Så jeg kjørte på med dette i sosiale settinger, og da jeg møtte Raymond, var førsteinntrykket hans at jeg var ei rolig dermed kjedelig sørlandsjente.

(Heldigvis fikk jeg retta opp dette inntrykket ved å fremføre Golddiger - ikledd gangsterkostyme - senere på kvelden. Haha.)

Et annet tips, som jeg faktisk leste et sted, var at man på første date skulle ta INGEN initiativ til prating. Begrunnelsen var noe med at da følte gutten at han var den morsomme og interessante.

Jeg tenkte "sikkert lurt!" om det tipset og jeg, for hallo, hva visste vel jeg om hva som egentlig funka??

Speed forward til første date med Raymond, hvor han tror jeg ikke er så interessert, fordi jeg sa så lite. Hehe. Heldigvis skulle vi i samme bursdag senere på kvelden, og da kom min egentlige pratsomme natur frem.

SÅ. Fra en tidligere "dartkaster" til dere nåværende dartkastere. Er mitt tips til dere å ikke høre på alle andres tips!

(Bortsett fra dette tipset da...)

Eller jeg forresten ETT tips jeg MÅ dele, og det er fordi det er det eneste som noen gang har funket. Og det er din beste venn(inne) er nødvendigvis ikke din beste wing(wo)man. 

Astrid og jeg syntes alltid det var så vittig, at vi tilfeldigvis bare møtte gutter når den andre personen ikke var tilstede. Det semesteret Astrid var på utveksling har i grunnen ingen av oss noen gang vært så ettertraktet...

Uansett, en dag snakket vi om dette (mens vi var på stranda og det var vind og alle rundt oss mest sannsynlig hørte samtalen. LOL.), og så fikk vi en ÅPENBARING: HVA OM DET IKKE VAR EN TILFELDIGHET???!!! 

Det er noe med at når du er med en person du slapper ekstremt av med, og dere er såpass synkroniserte at dere fullfører hverandres setninger og snakker fem ganger fortere enn normalt i tillegg til å ha et over gjennomsnittlig GIRA toneleie.

Da viser du deg kanskje ikke fra din mest attraktive side.

I tillegg til at det rent faktisk kan være vanskelig å bryte inn i en samtale hvor ting går i et fem ganger hurtigere tempo enn normalt.

Hehehe. Den kvelden vi (begge!) møtte våre fremtidige kjærester, kom Astrid mange timer senere enn meg pga. jobb. Så vi fikk bli kjent med guttene hver på vår kant.

Og nå er de jo forelsket i oss, så da syntes de bare det er søtt når vi går inn i BFFmodus.

Eller. Hm. De har kanskje ikke sagt eksplisitt at de syntes det er søtt. Mulig jeg bare har antatt det... 

Forresten kom jeg på noe nå, som er at hvis ikke jeg hadde gjort alle de "gale" tingene før, så kunne jeg jo ha endt opp med helt feil fyr! Sååå kanskje det bare var like greit...

Hehe, håper dere likte denne lille visdomsstunden! Dere må ha en fin dag videre, XO fra meg!